Andy hadde en herlig kommentar etter at han hadde sett Espen og meg fly fra Mundlauga;
“Seems like a lot of effort for a 2-minute flight”
– og det kommer fra mannen som samme dag brukte en hel dag på å komme seg opp de 50 høydemetre videre på den nye klatreruten på fremsiden av Holstind 😉
Jeg hadde nylig en dag i fjellveggen sammen med gjengen for å trene på å være effektiv i veggen og trene rutiner for heising av utstyr. Det var mitt første møte med storveggsklatring. Slitsomt, men utrolig moro. Selv om jeg koser meg i en luftig fjellvegg så jeg er rimelig sikker på at teknisk klatring – i storvegg og kulde aldri blir min hobby.
Jeg kom meg opp til Andy og Jonas sin porterledge i sneglefart. Da vi omsider var på plass kom vi til en standplass med to telt, og jeg spurte Aleks forsiktig: “Er det slik at dette skal være koselig?” Der satt vi trangere enn trangt inni et minitelt og spiste lammegryten fra Real Turmat (favoritten). Jeg satt ubehagelig og var iskald på tærne…
… og selvfølgelig så måtte jeg tisse. Det er det mest tungvinte tisseprosjektet jeg har hatt i hele mitt liv! Bare å komme seg ut av porterledgen tar flere minutter, så må en klikke seg inn og ut av sikringer for å komme til “toalettet”. Jeg fant en trang minihylle hvor jeg kunne stå noen lunde støtt. Fem lag med klær skulle dras ned mens klatreselen fremdeles var på. Videre satte jeg meg ned på huk og krysset fingrene for at jeg ikke endte med å tisse på klærne eller klatreutstyret…
Det gikk fint, heldigvis….
Konklusjonen av denne dagen er at klatrere imponerer meg stort. En ting er tålmodigheten og alt arbeidet de legger ned før et toppstøt… En annen ting er mangelen på komfort de dagene de jobber med rutene sine. Alt tar mye lengre tid når en hele tiden skal henge fast i et tau til veggen og samtidig prøve å dekke alle grunnleggende behov på en minihylle og inni et trangt og ubehagelig telt!
Jeg rappellerte ned på kvelden sammen med Aleksander og Espen, laget en deilig middag i fellesteltet, og gikk og la meg i mitt lille tomannstelt og nøt luksusen… Samtidig kjente jeg at jeg var pittelitt misunnelig på klatrerne, de våkner til en helt vanvittig utsikt og jeg vet de sitter igjen med mange spennende opplevelser.
– Og den følelsen de forhåpentligvis får når de etter en hel uke med blodslit når toppen tror jeg neppe jeg kan forestille meg uten å prøve det selv. Ulvetanna står og frister, og jeg håper jeg en dag klarer å jobbe meg til toppen. Selv om jeg ikke kommer til å gå i front, så ville det vært en enorm seier for en klatre-rookie som meg å nå toppen av en av verdens mest utilgjengelige fjell.
Jeg er uansett glad jeg har valgt hobbyene mine… Jeg er en dagstur-entusiast og det er langt mer komfortabelt enn å leve på tørrmat og nøtter i en fjellvegg. Jeg leker mer, jeg får sett og utforsket flere og større områder og jeg når toppen på langt flere fjell.
– Kort sagt så velger jeg å tro at jeg har det mye morsommere … 😉
Aleks og jeg klatrer
kjersti Eide 