Det er over 1 måned siden jeg dro fra Norge, det virker som en uke, men på samme tid en liten evighet… Det har skjedd så mye på kort tid, opplevelser, inntrykk, læring, irritasjon og glede…
Siste uken har vært helt fantastisk… Klatrerne er i gang med et prosjekt i fjellveggen på Holstind, og Espen og jeg har utnyttet alle dagene til å utforske Fenriskjeften. Fjellene skyter opp av isbreen, og speedride-mulighetene er ubeskrivelig.
På veig opp Mundlauga
Vi hadde lenge sett oss ut en topp som vi trodde lå urørt. Det viste seg at vi gikk i fotsporene til Ivar Tollefsen, han gikk alene til toppen 19. januar 1994. Toppen heter Mundlauga (2455moh). Nesten nøyaktig 20 år etter bygde Espen og jeg opp igjen varden som vær og vind hadde revet ned..
Det var en bratt og kald tur og vi gikk over halvparten av høydemetrene med stegjern. I 25 minusgrader trasket vi opp i kveldssolen og nådde toppen ved 22-tiden. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen uten at det høres ut som en overdrivelse, men for hvert skritt mot toppen fikk jeg mer og mer energi og vi gliste brett da vi for første gang i Antaktis hadde 360 graders utsikt over den vakreste delen av Dronning Maud Land.
Takeoff med speddrider ble i overkant spennende da det var sinnsykt bratt og en del bakvind. Det er jo tross alt en grunn til at fly letter og lander i motvind, og prinsippene er de samme når en flyr speedrider. Men i det bratte terrenget tok det ikke lang tid før vi hadde trykk i vingen og fløy langs med fjellsiden og var på vei hjem.
På vei ned til takeoff
Vi landet med pulken og fjellskiene og gikk hjem i midnattsol. Den største forskjellen her og hjemme er at vi aldri lander i bunn av skiheisen eller ved bilen, vi må stort sett gå i minst 45-60 min før vi når campen…. Men det gjør lite når en har hatt en opplevelse som denne!
kjersti Eide 